Løwe sier ifra

Løwe lar det gå sport i det.

2008-02-29T02:49:00.000-08:00

I denne sammenhengen handler det egentlig bare om at jeg fortsetter å lage titler som begynner med "Løwe". Det har allerede gått inflasjon i det, hvorfor ikke la det gå sport i det, på toppen av det hele? Jeg har ikke så meget på hjertet per akkurat nå. Grunnen er at jeg i selvransakelsens navn har sett på hva jeg egentlig vil være interessert i å vite om andre mennesker. Det hele startet med mitt stadig voksende hat til Facebook, og dens nyhetsfelt, hvor jeg til enhver tid (det vil si omtrent en gang i uken) må se hva alle venner og bekjente har gjort av elektroniske gjøremål den siste tiden.

Før jeg går videre i denne noe fragmenterte teksten, vil jeg bare få poengtere at jeg ser den slemme ironien i at jeg skriver disse betraktningene i en blog; selve høyborgen av uinteressant elektronisk fundert informasjon. Hvem vil være interessert i å lese dette? Jeg vet ikke. Ole Jacob, kanskje? I så fall: Hei, Ole Jacob! Vi sees i påsken. Facebook og dess like er som lokal-TV for oss som ikke ser noe særlig på TV, hvor man kan hilse til sine nære og si "hei, jeg er i media!". Men vi er jo ikke det.

Vet du hva? Nå som jeg tenkte på hvem som kommer til å lese dette (mine venner og kjente, kanskje et og annet familiemedlem), skal jeg søder meg bruke det for hva det er verdt. Hva er dere interessert i å vite? Hva har jeg drevet med de siste ukene, sier du? Du vil vite hva som har skjedd i mitt liv siden siste publikasjon i dette forum? Vel, vær så arti´. Jeg har faktisk gjort akkurat det jeg ønsker å gjøre, og føler meg veldig heldig som får lov. I noen dager var jeg i Nord-Norge med Petter Carlsen og spilte popmusikk, før jeg kom hjem til Oslo og øvde litt igjen. Siden dro jeg til Kongsberg og spilte rar musikk i to dager med Lars Kurverud (han vet at jeg sier "rar musikk" med kjærlighet), før jeg returnerte til Oslo og by:larm og spilte tre konserter til. Den siste konserten ble holdt i Kulturkirken Jacob, med bandet Splashgirl, og sjelden har jeg hatt en så god følelse etter en konsert. Lokaler og instrument var så perfekt at alle musikalske intensjoner kom til sin rett, hvilket er ganske sjeldent. Enn videre ble det en hviledag på søndag (nesten som i gamle dager, da man gikk på skole), før denne uken begynte med Fofonebkonsert på Garage. Personlig synes jeg denne konserten gikk lukt sørover, men det er kun basert på egen innsats. Resten av bandet gjorde en strålende innsats, kanskje først og fremst Randi (som for en gangs skyld var fornøyd med sin innsats, heldigvis).

Vil dere vite mer? Vel, jeg får bare helle det ut. Denne uken har jeg jobbet litt med undervisning, samt hatt en god porsjon kontortid, og på lørdag skal jeg søder meg på Earthkonsert på Garage! Du store allstyrendes så fint det skal bli!

Ikke forvent at alle innlegg blir like informative som dette. Rett som det er går jeg tilbake til de observerende, elitistiske betraktningene jeg liker best. Hei så lenge.

Løwe er atter inspirert.

2008-02-04T03:41:00.000-08:00

Som man kan lese på denne internettsiden (hvis man leter med lys og lykte etter datoer og annen sentral informasjon), er det gått svært lang tid siden jeg sist sendte inn et innlegg. Nærmere bestemt nesten ett år omtrent, hvis man ser på den måten (det hele avhenger av hvordan man visualiserer året). (Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne skrive alle disse innstikkene som fotnoter, men ettersom jeg er noe av en internetteknisk noldus, blir det stående innenfor parenteser på denne måten. Noe rotete, men funksjonelt nok.)

Så hvorfor har det gått så lang tid siden siste innlegg? Har man vært for travel til å bale med trivialiteter? På ingen måte. Har man mistet interessen for små hverdagsbetraktninger? Nei, så men(n?).

Nei, saken er ganske enkelt den (vel, enkelt er det egentlig ikke): for omtrent et år siden mistet jeg tilgangen til denne siden. Min egen hjerne hadde bestemt seg for å dolke meg i ryggen ved å glemme passordet. Dette høres ut som en svært tafatt begrunnelse, og de som måtte ha den innvendelsen har helt rett. Da jeg skulle få tak i det glemte passordet gikk jeg meg vill i verdensvevens buskas, og kom meg på ingen måte helskinnet ut på den andre siden. Det vil si, jeg glemte igjen bloggen min der inne. For kun få minutter siden leste jeg unge Nordheims stadig oppdaterte blogg, og ble sant å si en smule misunnelig. Her har tyskern et prakteksemplar av en blogg, mens jeg simpelthen vansmekter, hva trivielle, elektroniske betraktninger angår.

Vel, jeg akter å gjøre noe med det, men ikke med noe slags megalomant manifest der jeg proklamerer at jeg skal være tidenes blogger. Nei, jeg akter tvert imot å skrive mine små innlegg når det måtte passe, og det blir ikke nødvendigvis ofte. Men på den annen side kan det godt bli det også.

Passordet er gjenfunnet, eller strengt tatt er det vel regenerert, med viktige alterasjoner.

Takk for oppmerksomheten. (Her ville det passet aldeles fortreffelig med en kort fotnote om at jeg kanskje slett ikke får noen oppmerksomhet, men det er nå bare slikt man sier).

Hei.

Løwe puster lettet ut.

2007-02-24T03:06:00.000-08:00

Jeg gikk nettopp ut døra med den hensikt å måke snø av taket over soverommet. Det begynner å bli tungt der oppe, med en god meter våt snø, sørpe og is. Jeg er svært glad i snø og har allerede laget både hule og snølykt, og jeg synes i det hele tatt det er fascinerende når naturen bare sier hvor skapet skal stå og således viser at vi har svært lite vi skal ha sagt.

(Det later til at sørlendingen er lettere å sette ut av spill enn den gjengse mann fra lenger nord enn Risør)

Men tilbake til historien. Jeg gikk altså ut, slamret ganske godt med døra -den har trengt det i det siste, grunnet litt snø i hengslene og rundtomkring. Det var rett og slett en reflekshandling. Det som så skjedde var imidlertid litt skremmende: vibrasjonene fra dørslamringen må ha beveget seg opp til taket rett til venstre og ca. 6 meter opp for meg. Resultatet ble ikke klart for meg før jeg var kommet meg inn i portrommet der postkassene og søpla befinner seg (hvor jeg også var under tak og trygg som e litta fugleunge). Da kjente jeg en lett risting, deretter et drabelig smell og en liflig kalddusj av snø i ryggen. Et greit lite tonn med snø hadde ramla ned ca. ett sekund etter at jeg var utenfor dens rekkevidde. Alt den fikk på meg var en lett horisontal sørpedusj. Ikke mye å få vondt av.

Den vesle mopeden som for tiden befinner seg i bakgården vår (neimen ikke sikker på hvem som eier den, men de kan neppe være særlig glad i den) gikk det imidlertid verre med. Tung snø. Nåja, det var litt skummelt, og det hadde sikkert ikke vært sunt for meg å havne under det raset, men det er nå ikke verre enn at jeg nå skal opp og måke taket litt. Like greit å ta det før alle de andre dørslamrerne i bygget kommer valsende. Det kommer jo til å bli fryktelig rotete i bakgården vår.

Nå, det var det. Det var ikke egentlig dette jeg tenkte å skrive om.

Løwe gjør som Mari sier.

2007-02-22T11:42:00.000-08:00

Ja, så var jeg tilbake igjen. Etter det lille utbruddet nedenfor -i sin helhet skrevet i tredje person, er jeg tilbake som meg selv (mer eller mindre) og har ting å fortelle. La meg først fortelle dette: jeg har ikke unnlatt å skrive i denne spalten (det var det vi ble enige om, ikke sant?) fordi jeg ikke har ting å fortelle. For det har man jo, stort eller lite. Nei, jeg må innrømme at jeg helt glemte at spalten eksisterte, og plantet dermed begge bena i den samme fella som mange andre ny-bloggere (ble ikke vi enige om spalte? Jo, så la oss kalle dem spaltister.): nemlig at man går ut med brask og bram og proklamerer høylydt sin inntreden i det elektroniske fellesskap, men hva skjer så? Jo, man går ut for hardt. Man går ut for hardt og sprekker omtrent halvveis ut i femmila.

Midtveis i en hyggelig aften med frk. Gudmundsen, frk. M. Klingen, hr. Røyne og en hel del andre, kom jeg inn på emnet om de forlatte elektroniske spalter. Eller, la oss nå heller si at frk. M. Klingen uttrykte sin misnøye over den gjengse manns resignasjon ved tastaturet: "du træng jo itt skriv my! Skriv nån få ord!". Nå vil jeg tro at de fleste som har lest min spalte (hyggelig) nok har bitt seg merke i en viss tendens til det motsatte, men jeg er allikevel med på Klingens resonnement; skriv noen få ord og hold spalten gående. Joda, jeg skal gjøre et forsøk.

Vi tar det kort. Inspirert av unge Nordheim presenterer jeg en liste over ting jeg KUNNE ha skrevet om de siste månedene. Vi anvender stikkordsform og en frekk liten kalendarisk inndeling:

November:
Snart jul. Fofoneb og Fym! reiser på turné i Iveco Turbo Deilig og opplever saker og ting. Rarest: Asylmottak i Lier.
Splashgirl på turné med Mikado. Rarest: 3D-film på akvariet i Bergen. Best: Nefertiti! Snakker om sted. Makan. (Nei, det finnes ikke).

(jeg legger merke til at jeg allerede mislykkes i å benytte stikkordsform. La det falle.)

Desember:
Husker ikke stort fra desember. Uvisst hvorfor. Siste del av måneden ble tilbrakt hjemme på gården. Stor stas! Jul er alltid bra, og jeg har en bra familie å feire den med. Nyttår på hytta med fine folk og helt uten raketter. Bare et bål ved midnatt. Perfekt.

Januar:
Oj, teater! Tara og jeg skrev musikk til Hobbiten i desember. I januar var tiden kommet til å lære bort sanger til snille små barn og usikre, forelskede tenåringer.
Dessuten: En liten beskjed til Splashgirl fra AIM Records: vil dere gi ut plata deres 26. mars? Oj, kort varsel, men okei.

Februar:
Oj, mer teater. Halvparten prøver og halvparten forestillinger. Mye greier. Ganske moro.
Dessuten: En liten beskjed til Splashgirl fra AIM Records: vil dere gi ut plata deres 19. mars? Oj, kortere varsel. Okei!

Det har selvfølgelig vært mye mer, men dette får holde. Jeg kommer nok til å slippe mer informasjon fra de foregående månedene i kommende innlegg.

Ryk og reis.

Løwe kommer krypende tilbake...

2007-02-22T11:34:00.000-08:00

...for nå er det så lenge siden han har skrevet, at han rett og slett gremmes. Han skammer seg seg ikke så rent lite heller. Tenke seg til; å ikke skrive en setning, ikke så mye som en stavelse på flere måneder. Det er i sannhet deprimerende. Han ønsker å uttrykke sin ydmyke beklagelse, og for å få en slags emosjonell distanse til det hele, har han valgt å skrive dette innlegget i sin helhet i tredje person. Litt som Julius Cæsar, som jo også måtte svare for et par pinligheter i sin tid. Riktignok var han visst en dyktig leder og en karismatisk karakter, men det er ikke dette vi er her for å snakke om idag.

Nei.

Vi er her for å snakke om Løwes sørgelige og nederdrektige tilbaketrekning fra sin egen blog (han liker egentlig ikke det ordet så godt, forresten. La oss heller kalle den en spalte), en tilbaketrekning i skyggene, uten å legge igjen en eneste beskjed, ikke et livstegn, ikke et oppklarende ord. Vel, nå er han tilbake, og det er ikke umulig at han har et og annet å si ifra om fremover.

Løwe overraskes.

2006-10-31T11:04:00.000-08:00

Aller først vil jeg bare beklage min totale resignasjon i slaget om vikingskipet (som etter sigende slett ikke er noe skip, men en grav. Nåja, de larvikske medier gjør så godt de kan). Det hele mistet litt av piffen da jeg fikk høre hva min far (storbonde og kartegner) hadde å si om saken. På sitt avmålte, balanserte og beherskede vis forklarte han hvordan hele oppstyret hadde artet seg denne oktoberdagen. Man hadde funnet bolter og ymse artefakter på jordet, spennende i seg selv, og han kunne selv konstatere at dette var et stort funn; man kunne knapt snu seg før man skuet en ny bolt og en ny bolt og en ny bolt. Men saken var altså denne; det mediene så stolt proklamerte som "funnet av et vikingskip", var i virkeligheten (i følge Hr. Arkeologen) "funnet av det som kunne være et vikingskip, men som like gjerne kunne være noe helt annet". Dette siste gjør seg selvsagt dårlig som overskrift i vårt lands tabloide aviser (jeg skal komme tilbake til tabloidproblematikken i senere innlegg, kjenner jeg meg selv rett).

Så til forklaringen på selve grenseproblematikken. Da jeg konfronterte min far med vår generasjons kniving om vikingfunnets plassering svarte han kjekt at "Olav var nærmest." Nettopp ja. Det viste seg at selve Nordheim befant seg nærmest da Hr. Arkeologen lette etter en bonde som kunne kommentere saken overfor NRK P1´s Norgesglasset. Jeg tror min far var likeglad for å slippe oppmerksomheten.

Nå tror jeg uansett det verste oppstyret har lagt seg, mens min far og mor har tilbrakt helgen i Bergamo, Italia.

Jeg merker at dette innlegget mister retning. I digresjonens navn vil jeg derfor forklare innleggets tittel. Løwe overraskes fordi han nettopp ble gjort oppmerksom på at buss fra Oslo til Gøteborg koster kr 108. Hyggelig å se at verden fortsatt overrasker i positiv forstand. Særlig hyggelig siden jeg senest igår observerte to møll i fri flukt ut av lommeboka mi.

Det var det hele.

Løwe sliper øksen

2006-10-22T12:51:00.000-07:00

Jeg befant meg i andre etasje på en relativt komfortabel buss, på vei til hovedstaden, da det ble gjort kjent for meg at man har funnet bolter på jordet vårt, hjemme i Kjærkebygda. Artig. Bolter hører hjemme i planker, tenker man, og planker hører hjemme på skip. Man har funnet skip! Vikingskip! Men hvor, sier De? Ved Nordheim gård? Nei, nå har jeg aldri. De nevnte vikingartiklene ble da vitterlig funnet ved Hedrum Prestegård? Nåvel, når sant skal sies er plassen en del av reguleringsplanen for utbyggelse av kirkegården, men la ikke disse uvesentlighetene skygge over det faktum at jordflekken per nå er en del av Arne Løwes dyrkede mark! Jeg synes allerede jeg hører Gammel-Hedrumske besvergelser mumles over slipesteinens gvin.

Løwe sprer misnøye

2006-10-22T12:45:00.000-07:00

Så var det gjort. Altså hvis de teknologiske hjelpemidlene har stått meg bi. Jeg har opprettet et miljø hvor jeg kan spy eder, galle og solskinn. Grafisk -eller skal jeg si visuelt, er denne siden et lavmål, men dette er noe jeg vil bearbeide med tiden, når denne strekker til. Vi ønsker meg lykke til og håper at denne teksten vil dukke opp på verdensveven, ved hjelp av wap, edb og IKT. Thank you, bitches.